avhengig...

Naiv som jeg er, tror jeg jeg har beveget meg inn i en pillenarkomans liv, eller måte å tenke på. Jeg tror jeg forstår suget etter mer, suget etter noe smertestillende, suget etter noe som bare kan få det alt vekk! Eller kanskje ikke...kanskje er jeg bare svak...

Ja, jeg er svak. Og i min svakhet, i mine våte tårer roper jeg på Ham. Jeg repeterer Hans trøstens ord inni meg. Leser dem på vegggen. Lappene med de trøstende ordene fra Ham. Vær ikke bekymret. Legg din vei i Herrens hånd. Han vil ha omsorg med deg. Han er din styrke. I din svakhet er Han sterk. Jeg tvinger disse trøstende ord til å bli gjeldende i meg. Til å stole på dem. Tro på dem. Slik de blir sanne. Slik at smerten forsvinner.

Den grusomme smerten! Kroppen min rister. Jeg puster tungt. Klamrer meg til dyna mi. Er så trøtt så trøtt. Jeg snur meg i senga. Igjen og igjen. Bytter mellom de tre forskjellige stillingene der foten ikke berører den myke madrassen. Prøver å puste rolig. Prøver å sove. Tårene renner. Nasen renner. Jeg er så trøtt! Kroppen min lengter etter søvn. Etter hvile. Jeg roper til Jesus!

Jeg vet så godt at Han er der. Jeg vet så godt at han vil meg godt! Jeg kan alle frasene. Men hvor er Han? Hvor er Jesus? Hvorfor kjenner jeg ikke hans myke fingrer stryke meg over kinnet? Slik som min mors! Kjærlighet. Det er kjærlighet! Jeg har en utrolig familie!

Så jeg står opp. Svelger noen piller og går like urolig til sengs. Hvorfor kan ikke alle de fine ordene mine bli virkelighet?

Det er foten min. Den har verket mer eller mindre konstant i 4 dager nå. Den hindrer meg i å sove. Hindrer meg i å bruke den verdifulle tiden sammen med Gud. Hindrer meg å gjøre alle de tingene jeg vet jeg bør og må gjøre, bare fordi jeg synes synd på meg selv. Jeg orker ikke, for det er så vondt. Hard hud. Liktorn. Infeksjon. Betent væske. Hoven. Rød. Tykke tær. De er ganske søte da. Smerte.

Jeg tåler det ikke. Jeg tenker, hvordan har en narkoman det? Kanskje med dype, psykiske sår? Ute på gaten. På en tynn, gjennomvåt papplate. I det minste ligger jeg inne i varmen. Under en myk dyne på en god madrass. I det minste har jeg Jesus på innsiden, selv om det ikke alltid føles slikt. I det minste har jeg et fantastisk, velsignet, utrolig gøyalt liv! Ikke rart at det tar piller. Ikke rart at de ikke klarer å slutte.

Tror ikke det er noen jeg beundrer mer enn de som klarer å komme seg ut av det!